Om kulturarv og samfunnsbygging på Arendalsuka

Arendalsuka er ein viktig møteplass for politikarar, organisasjonar og samfunnsaktørar frå heile landet. Også i år var Studieforbundet kultur og tradisjon sterkt til stades, både som arrangør, debattleiar, paneldeltakar og gjennom eigne politikarsamtalar.

Vi er på plass i Arendal, bunadkledde og klare for panelsamtalar og å løfte fram levande kulturarv, bunadtradisjonar, folkedanning og behovet for å sikre framtidig kompetanse innan tradisjonshandverk. Frå venstre ser vi Linda Aaboen frå Studieforbundet, Lill Engeseth Andersen, bunadtilverkarlærling og representant for Norsk Folkedraktforum, Solveig Torgersen Grinder frå Norges Husflidslag og Kjærsti Gangsø, leiar i Studieforbundet.

I dagane i Arendal har vi løfta fram spørsmål om levande kulturarv, bunadtradisjonar, folkedanning og behovet for å sikre framtidig kompetanse innan tradisjonshandverk. Fellesnemnar er ønsket om å synleggjere korleis frivilligheita, studieforbunda og kulturorganisasjonane bidreg til å ta vare på og vidareføre kunnskap som er viktig for bygging av samfunnet.

Bunad og kulturarv

Studieforbundet kultur og tradisjon arrangerte to eigne møteplassar under Arendalsuka, panelsamtale og bunadkafé saman med Noregs Ungdomslag, Norges Husflidslag, Norsk institutt for bunad og folkedrakt og Norsk folkedraktforum, organisasjonane som står bak Unesconominasjonen Bunadbruken i Norge, tradisjonshåndverk og sosial praksis.

Bunad på Unesco, kva nå? Kva lei går så vegen? Lill Engeseth Andersen og Solveig Torgersen Grinder.

Bunad på UNESCO: Kva nå?

Under seminaret «Bunad på UNESCO, kva nå? Bunadmote og trendar, korleis møte ein marknad i utvikling?» møttest handverkarar og fagpersonar til samtale om korleis bunaden kan utvikle seg vidare utan å miste forankringa i tradisjonane.

Eit sentralt spørsmål er kva den nye UNESCO-statusen betyr for bunaden som levande kulturarv. Panelet var samde om at vern ikkje handlar om å fryse bunadstradisjonen slik han er i dag, men om å sikre at kunnskapen, handverket og tradisjonane blir førte vidare til nye generasjonar.

Camilla Rossing, leiar ved norsk Institutt for bunad og folkedrakt innleia panelsamtalen med å fortelje om den sterke plassen bunaden har i livet til mange nordmenn. Med 450 ulike bunadar, er det stort mangfald, og eit mangfald som er, og alltid har vore, i stadig endring. Det er viktig å diskutere korleis tradisjonen skal takast vare på for framtida.

– Bunaden er noko vi har tett på kroppen. Det er eit plagg som blir forma av kroppen vår og som vi tek på oss når noko verkeleg står på spel, sa Camilla Rossing, direktør for Norsk institutt for bunad og folkedrakt, til høgre for debattleiar Ellen Krageberg. Til venstre for Camilla, står Siri Sveen Haaland  daglig leiar i Sidserk AS og Kahtrine Gregersen, Det Norske Samlaget, tidlegare husflidskonsulent og tilsett i Norsk Flid Kristiansand/Mandal. I panelet men utanfor bildet står Terje Lia, styremedlem i Norges Husflidslag, Lill Engeseth Andersen, lærling hjå Norsk Folkedraktforum og Hanne Jahkelln, generalsekretær i Norges museumsforbund.

Siri Sveen Haaland skildra bunaden som kanskje det beste eksempelet vi har på berekraftig design, der bunaden er levande og kan gå i arv, syast om og tilpassast nye generasjonar.

Ho peika på at stadig fleire vel å sy delar av bunaden sin sjølv, eller kombinere ulike tradisjonar for å spegle eigen bakgrunn og identitet.

–  Dette ser eg ikkje som ein trussel mot bunadstradisjonen, men som eit uttrykk for at fleire ønskjer å ta del i han, sa Siri.

Ho understreka også at digitalisering kan gjera kunnskapen meir tilgjengeleg utan å erstatte handverket.

Fleire i panelet var opptekne av balansen mellom fornying og fagleg kvalitet. Kathrine Gregersen fortalde at mange unge i dag overraskar med å vera meir tradisjonsbundne enn mange trur.

– Ungdommen er tradisjonelle. Dei vil gjerne ha det same broderiet som bestemor.

Samtidig peika ho på at bunad er eit fag og eit næringsgrunnlag for mange, og at det er viktig å halde fram med å verdsetje den kompetansen fagfolka sit på. Ho uttrykte ei viss uro for kortvarige trendar og tok til orde for å halde fast ved dei lange linjene i bunadstradisjonen.

– Bunad skal følge slekters gang. Eg er oppteken av det varige. La bunaden kvile, la den vera festa i drakttradisjonen.

Lærling Lill Engeseth Andersen var oppteken av god opplæring og kunnskap om kvifor bunadane ser ut som dei gjer. – Det er viktig å lære kvifor det ser slik ut og har blitt som det har vorte, og lære å gjera det skikkeleg.

Lill Engeseth Andersen peika også på utfordringa med å få betalt for det tidkrevjande handverket, samstundes som kvalitet og tradisjonskunnskap må haldast ved lag.

Terje Lia, styremedlem i Norges Husflidslag la vekt på kor viktig det er å hente kunnskap frå menneska som framleis sit med erfaring og innsikt i tradisjonane. Han fortalde korleis mykje av arbeidet hans handlar om å oppsøkje kjelder, studere gamle plagg og snakke med folk som har samla og teke vare på kunnskapen gjennom eit langt liv.

– Ein stor del av jobben min er å sjarmere eldre damer frå telefonlista mi, humra Terje Lia, styremedlem i Norges Husflidslag.

Samtalen synleggjorde også at ønsket om personleg preg ikkje er noko nytt fenomen. Historiske draktsamlingar viser at folk har variert og tilpassa detaljar i fleire hundre år. Individualitet og tradisjon har med andre ord levd side om side lenge før dagens diskusjon om bunadmote og trendar.

Interessa blant unge er stor. Mange ønskjer å sy sjølve, lære teknikkane og forstå historia bak plagga. Det gir grunn til optimisme for framtida. Skal bunaden halde fram med å vere levande kulturarv, krev det likevel at fagmiljø, organisasjonar og tradisjonsberarar held fram med å dele kunnskap, ta del i debatten og invitere nye generasjonar inn.

Etter panselsamtalen, inviterte vi til bunadkafé hjå Husfliden Arendal. Dette samla engasjerte folk og gav rom for samtalar om bunad, handverk, kunnskapsoverføring og kulturarv.

Debatt om strategien for levande kulturarv

Kjærsti Gangsø leia debatten «Levende kulturarv – hva er strategien?», der representantar frå kulturarvsfeltet, museumssektoren, Kulturdirektoratet og politikken diskuterte korleis Noreg kan ta vare på og vidareutvikle den immaterielle kulturarven i åra som kjem.

Eit sentralt tema var arbeidet med Kulturdirektoratet sin strategi for immateriell kulturarv for perioden 2026–2031. Fleire av organisasjonane i kulturarvsfeltet stilte spørsmål ved om frivilligheita har fått ein tydeleg nok plass i strategiarbeidet, og peika på at levande kulturarv først og fremst blir halden i hevd gjennom menneske, lokallag, kurs, øvingar og møteplassar over heile landet.

Eit anna gjennomgåande tema var at levande kulturarv ofte kjem i skuggen av den materielle kulturarven når ressursar og politisk merksemd skal fordelast. Fleire tok til orde for at kulturarvpolitikken i større grad må ta utgangspunkt i menneska som ber tradisjonane vidare, og ikkje berre i bevaring av bygningar, samlingar og gjenstandar.

For Studieforbundet kultur og tradisjon traff denne debatten kjernen av fleire saker vi sjølve løfta fram under Arendalsuka. Behovet for ein nasjonal strategi for immateriell kulturarv, sterkare samhandling mellom departement og forvaltning, og gode rammevilkår for frivilligheita.

Meir om debatten

Folkedanning og læring gjennom heile livet

Studieforbundet kultur og tradisjon deltok med Torunn Elise Kveen i panelet under arrangementet «Læring for alle – også de neste 50 årene?» arrangert av Voksenopplæringsforbundet.

– Når menneske lærer saman, byggjer dei ikkje berre kompetanse. Dei byggjer tillit, nettverk og tilhøyrsle. Tilhøyrsle får du ikkje utan moglegheit til å bidra, sa Torunn Elise Kveen, her saman med Stian Juell, generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet. Foto: Kristin Myrmel, Vofo.

Her vart betydninga av livslang læring, frivillig opplæring og studieforbunda si rolle i samfunnet diskutert.

I innlegget sitt løfta Torunn Elise Kveen fram at vaksenopplæring handlar om langt meir enn kompetansebygging. Studieforbunda er også demokratiske møteplassar der menneske kan lære, bidra og bli ein del av eit fellesskap.

Gjennom kurs og opplæring skaper studieforbunda arenaer der generasjonar møtest, erfaringar blir delte og nye tradisjonsberarar veks fram. Dette er avgjerande for at tradisjonar, handverk og kunnskapen ikkje skal forsvinne.

– Vi bevarer ikkje kulturarven først og fremst ved å lagre han. Vi bevarer han ved å lære bort og invitere inn. Deltakarane blir på desse kursa ikkje berre mottakarar av eit tilbod, dei blir medskaparar og bidragsytarar i eit fellesskap. Mange kjem inn som nybegynnarar, men blir etter kvart instruktørar, tillitsvalde eller dei som tek imot den neste som kjem.

Kveen understreka at dette kanskje er noko av den viktigaste arven etter vaksenopplæringslova:

– Lova handlar ikkje berre om retten til å lære. Ho handlar om retten til å delta.

Les meir om Vofo sitt arrangement

Gode samtalar med politikarane

Arendalsuka er ein viktig arena for dialog med politiske beslutningstakarar. I løpet av veka hadde Studieforbundet kultur og tradisjon samtalar med Haagen Poppe frå Høgre og Bente Estil frå Arbeidarpartiet, begge medlemmer av Familie- og kulturkomiteen.

I samtalane løfta vi særleg fram tre viktige saker for organisasjonane våre og feltet vi representerer:

• evaluering av studieforbundsordninga etter at ansvaret er fordelt på to departement

• behovet for ein nasjonal strategi for immateriell kulturarv som sikrar betre samhandling mellom departementa og det frivillige feltet

• utfordringar knytte til realkompetansevurdering gjennom privatskulelova, som i dag skaper hindringar og forseinkingar for oppstart av tradisjonshandverksutdanning for vaksne

  
  

Les meir om politikarpraten 

Viktige tema for framtida

Arendalsuka viste at interessa for kulturarv, bunad, tradisjonshandverk og folkedanning er stor. Samstundes vart det tydeleg at det framleis er behov for politisk merksemd rundt rammevilkåra for feltet.

Gjennom eigne arrangement, debattar, panelsamtalar og møte med politikarar har Studieforbundet kultur og tradisjon bidrege til å løfte fram korleis levande kulturarv blir skapt, vidareført og utvikla gjennom frivillig engasjement, opplæring og kunnskapsdeling over heile landet.

Vi tek med oss både nye perspektiv, gode diskusjonar og viktige politiske kontaktar vidare i arbeidet for å styrkje kulturarven, handverkskunnskapen og folkedanninga i Noreg.